Man måste ingenting

Man kan si mye om «inspirational quotes», men jeg husker godt da jeg så dette bildet for første gang. Ordene i seg selv er på én måte ikke så spesielle, men sammen med bildet så ble det faktisk en aha-opplevelse for meg. Det er nesten litt flaut å si det, men jeg tror samtidig at jeg er langt fra alene om å kjenne på at jeg ikke til.

Det snakkes mye om problemstillingen med at vi i Norge har all verdens forutsetninger for å skape det livet vi ønsker og bli de beste versjonen av oss selv, men at mange samtidig føler seg mislykket. Jeg tror ikke det er noen fasit på hvordan man skal fikse dette problemet. Faktisk tror jeg at hvis vi alle, på magisk vis, fikk bedre selvtillit, så ville det bli noe annet som kom i veien for lykkefølelsen. For hva som regnes som et problem er jo relativt.

For noen hjelper det å se at andre deler bilder på sosiale medier av rotete hjem eller normale kropper. For andre hjelper det å holde seg helt unna SoMe. Noen igjen trenger den jevnlige påminnelsen om at de er bra nok, mens andre fokuserer på å gi lit mer F. For min del var game changeren altså «man måste ingenting». Som den hobbyfilosofen jeg er, så ga det veldig mening for meg. Hvis man går ut i fra at det ikke er noen ting man absolutt , så kan man heller vurdere konsekvensene av å ikke gjøre noe. Det kan hjelpe å prioritere. Det gir også en viss mulighet til å droppe de tingene hvor innsatsen veier mye mer enn belønningen.

For noen høres kanskje betraktningene mine kjemperare ut, men jeg vil gjerne høre hva dere tenker! Legg gjerne igjen en kommentar på min Instagram eller Facebook <3

-Kristin

Seriøst folkens

Ok, så er ikke de fleste av oss særlig redd for å få noen dager med influensalignende sykdom. Det i seg selv er kanskje ikke verdt å være ekstra påpasselig med hoste- og håndhygiene, hvem vi omgås og hva vi berører. Det er likevel noen som blir veldig syke, og flere tusen har dødd. Men hvis akkurat du eller jeg ikke er i noen risikogruppe, er det ikke så farlig. Eller?

Når en sykdom er såpass smittsom, krever det faktisk at vi tar hensyn til det og hverandre. Hvis du ikke blir overbevist av at det kan bli alvorlig eller ta knekken på andre, hvis du setter turen til butikken eller en runde på treningssenteret høyere enn enn det å verne de rundt deg, så hør her. Hvis mange blir syke, blir flere alvorlig syke, flere blir kritisk syke og flere dør. Det blir fullere (enn det allerede er) på sykehusene. Det blir flere som må være bort fra jobb, inkludert i de som skal ta vare på de av oss som blir syke av korona eller andre sykdommer. Så i stedet for å ta så lett på selve sykdommen, eller det å være en uvitende smittebærer, foreslår jeg at du tenker over at mulighetene dine blir dårligere om du skulle få en annen sykdom, eller havne i en ulykke.

Enn så lenge går det forholdsvis bra her i Norge. Men for at det skal fortsette å gå greit må vi alle ta forholdsregler. Så vær så snill, om du ikke har det i deg å gjøre det for andre, husk at ressursene selv her i rike Norge ikke er uendelig.

Hvis du skulle befinne deg i karantene uten mye å ta deg til, så er det jo en ypperlig mulighet til litt selvpleie! Sjekk ut et av mine innlegg hunder Yoga eller Trening.

Dette bør du vite om koronaviruset (NRK).

Dette er et felles ansvar, og jeg klarer ikke holde tett hvis det jeg skriver kan gjøre selv en liten forskjell. Tror jeg endelig begynner å skjønne noe av hvordan Greta har det på innsiden.

-Kristin

Self care

Her om dagen fikk jeg opp en reklame for en selfcare-app på Instagram. Jeg ble egentlig litt irritert. Å ha en liste med ting man skal gjøre for seg selv er jo på en måte en fin tanke, men jeg tenker at det like gjerne kan være en kilde til mer stress. For det blir jo enda flere ting man «må» gjøre. Så for min del hadde det nok virket mot sin hensikt. Mange liker jo lister. Jeg syns selv det føles tilfredstillende å krysse ut ting på lista, men da er liksom belønningen at jeg kan ta vare på meg selv og gjøre ting jeg har lyst til etterpå, når jeg er ferdig med det jeg gjøre.

Så fikk det meg også til å tenke på intensjonen min bak denne bloggen. Jeg vil jo gjerne komme med tips og oppmuntring her. Hvordan kan jeg gjøre det uten å bygge opp under presset vi alle kjenner på av og til. Vi skal liksom være flinke til alt mulig, ta ansvar for egen helse, vite hva vi vil og leve meningsfulle liv.

Jeg syns det er utrolig bra at vi har større fokus på mental helse, hvordan vi påvirker miljøet og menneskene rundt oss. Samtidig tror jeg dette kan føre til at man føler at man ikke strekker til. Så hva skal vi gjøre da? Bare gi opp? Det blir jo for dumt det og.

Jeg vet ikke helt om jeg har noe allment svar. Kanskje det beste er å reflektere litt over hva som gir deg glede og overskudd. Gi deg selv cred for det du allerede gjør. For jeg tror vi har behov for å kjenne at vi er bra nok innimellom. Å ikke alltid jobbe for å nå nye mål. En ting å tenke på er at det er ikke når vi trener at musklene og kroppen blir sterkere, men etter treningen under restitusjonen. Det er da kroppen bygger seg opp igjen etter å ha blitt brutt ned av treningsbelastningen. Kanskje dette er overførbart til hvordan vi tar vare på oss selv? I stedet for å lage en liste med at man skal sette av tid til meditasjon, å ta et bad, eller hva det måtte være, kanskje vi bare trenger å sette av tid til ingenting. Rett og slett skru ned tempoet litt og kjenne etter.

Hva gjør du for å ta vare på deg selv? Hva gir deg glede og energi? Hva bidrar til at livet ditt føles meningsfullt?

-Kristin

Yoga off the mat

Jeg har snakket med flere som sier at det å få komme på en yogaklasse, rette fokuset mot pusten og det som foregår på yogamatta, er noe de ser fram til hele uka. Vi har vel alle små og store ting som vi gleder oss til og som hjelper oss å komme gjennom hverdagen. Det som kanskje er litt spesielt med yoga er at det handler om å være mer tilstede og ikke fokusere så mye på fortiden eller å jage etter fremtiden.

Så når jeg snakker om yoga utenfor matta, tenker jeg ikke på å bøye og tøye hele dagen lang. Jeg tenker på å ta med tilstedeværelsen, det å tune inn oppmerksomheten på øyeblikkene og prosessene i kroppen og sinnet. Det er mange måter å gjøre det på, og det kan kanskje være litt vanskelig å vite hor man skal starte. På Workout Åre skal jeg holde en egen yogatime hvor vi har dette som fokus, men jeg tenkte jeg skule dele noen tanker om temaet her på bloggen også.

En verktøy vi bruker mye i yoga er pusten. Jeg syns pusten er et så fint bilde på den linken mellom det ubevisste og bevisstheten. Når vi ikke tenker over det, så går jo pusten av seg selv. Den styres av det autonome nervesystemet vårt. Men så har vi jo mulighet til å gå inn og velge å holde pusten, eller puste dypere, raskere, eller hva det måtte være. Når man gjør det, så skjer det jo noe med resten av kroppen også. Så å ta noen dype åndedrag og prøve å kjenne etter hvordan det påvirker kroppen er en fin måte å stresse ned og være mer tilstede i øyeblikket.

En annen ting som jeg har blitt mye mer bevisst på etter at jeg dykket dypere inn i yogaens verden er ikke-skade-prinsippet. Det er en etisk retningslinje man jobber etter som lege også. Ahimsa, som oversatt betyr «ikke-skade» er en undergren av yogaens 8 hovedgrener. Pust og asana (fysiske yogaposisjoner) er andre hovedgrener. I denne konteksten tenker jeg at det å ikke skade andre, dyr og miljøet er én ting, men vi glemmer kanskje oss selv oppi dette. Hvordan kan vi bli bedre til å være gode mot oss selv både fysisk og psykisk? Jeg tror det handler om å være bevisst på hvordan vi påvirkes av alt det vi gjør vi hverdagen. Så må man samtidig ha i bakhodet at det er forskjell på hvordan noe oppleves der og da, og hvilken effekt det vil ha i det lange løp.

Den stygge andungen

Vi er alle ulike. Vi har ulike utgangspunkt og ulike behov. Derfor kan jeg ikke, og vil heller ikke komme med en quickfix som funker for alle. Men jeg håper at jeg kan pirke borti noe, som kanskje får noen av dere til å tenke litt. For det er noe av det jeg syns er finest i hele verden; at vi er forskjellig og at hver og én av oss fyller en eller annen rolle. Så det siste yogaprinsippet jeg vil nevne her er svadhyaya, introspeksjon. Det handler om å bevisst jobbe med å finne ut hva som gir mening for seg selv. Hva har du å bidra med? Hva kan du gjøre som gir deg og andre glede?

Har du noen tema eller noe du ønsker jeg skal skrive om? Send meg en melding på Facebook eller Instagram!

-Kristin

Ikke visste jeg…

Trening forlenger livet, sies det. Men det forlenger livet med ca. samme tid som man bruker på selve trening. Så da er det ikke så farlig da. Eller?

Trening påvirker jo mye mer. Avhengig av type påvirker det muskler (inkludert hjertet), ben og knokler blir sterkere og mindre porøse, humør, søvn, og kanskje mest interessant; hukommelsen. Alt dette et jo med å bidra til livskvalitet. Det er en god grunn til at det ikke finnes en pille man kan ta som gir like mange helseeffekter som trening. Det er rett og slett utrolig komplekst. 

Januar er ikke over enda, men statistisk sett er det allerede mange som er tilbake til vante rutiner etter en overivrig start på det nye året. Så da tenker jeg; hvis vi har alle disse helsegevinsten i bakhodet og ser for oss hvor fantastisk livet skal bli, kan det bli et ganske hardt slag i trynet når man skal presse inn nye treningsøkter og kanskje også spise sunnere eller mindre. For det er jo slitsomt. Særlig i starten. 

Forrige søndag var jeg på en ny gruppetime på 3T-Moholt, Calisthenics. Det var utrolig gøy, men en uvant måte å trene på. Men den fantastiske instruktøren, Trude, sa noe som jeg tror er veldig viktig å ha i bakhodet. De målene man gjerne har når man driver med Calisthenics tar det gjerne veldig lang tid å nå. Derfor er det viktig at det er veien dit som motiverer deg. At du har det gøy og finner glede i det du gjør underveis. Det tenker jeg er overførbart til ikke bare annen trening, men det meste livet bringer med seg. 

Så kanskje det kan være lurt å tenke i gjennom hvordan du kan bruke selve veien, og ikke målet i seg selv, som motivasjon? I tillegg til at det hele skal få plass inn i det livet du lever. 

Ikke visste jeg, at alle de dagene som kom og gikk var selve livet. 

-Kristin

Det ordner seg

Det ordner seg. Jeg elsker den setningen. Jeg tror nesten at jeg vil kalle den mitt mantra. For det er det jeg sier til meg selv, når det stormer som verst, og det virker som alt bare rakner, eller jeg føler meg rådvill. Det kan faktisk hjelpe litt, når man klarer å tro på det. For nå sitter vi jo her, både du og jeg, med hver vår bagasje, og kanskje noen arr etter våre kamper. Men alle de valgene vi har tatt, de seirene vi har hatt, og ikke minst de feilene vi har lært (mer eller mindre) av, har gjort at vi har endt opp her vi er i dag. Det har gjort meg til meg, og deg til deg. Det tror jeg er greit å minne seg selv på innimellom. At fram til nå så har det alltid ordnet seg på en eller annen måte. Det betyr ikke at man bare kan lene seg tilbake og vente. Ofte må man ta i et tak, eller ta seg sammen, eller jobbe hardere. Jeg vil bare minne deg på at det du en gang har strevet med, rive deg i håret over, eller grått for, har du kommet deg gjennom. Så ha det i bakhodet, hvis det skulle bli en neste gang.

Og du? Hvis du trenger å høre det akkurat nå; Det ordner seg.

-Kristin

Nytt år, gammelt innlegg

Den gamle bloggen min er slettet, men jeg kom over dette gamle innlegget og tenkte det kanskje ikke var så dumt å starte det nye året og den nye bloggen med litt refleksjon rundt aksept.

Hva assosierer du med ordet «aksept»? Er det et positivt eller negativt ladet ord? For meg kommer det nok an på sammenhenger. Å bli fortalt eller føle at man må akseptere noe kan høres negativt ut. At man må godta, innrette seg eller nøye seg. Men det er kraft i det å fullt ut akseptere noe. Man må akseptere de tingene som ikke kan endres. Uten det vil man ende opp med en uendelig kamp som man ikke kan vinne. Man må også akseptere seg selv. Hvordan skal man ellers finne lykke? Hvordan skal man ellers finne veien videre? Hvordan skal man ellers finne ro og styrke til å utøve omsorg for andre? For meg har nøkkelen til dette ligget i aksept. Aksepter deg selv, dine begrensninger, din kropp og ditt sinn. Det er mye lettere sagt enn gjort. Jeg har i alle fall følt på det å skulle strekke meg etter noe på alle områder i livet. På skole/jobb, sosialt, hjemme og på trening har jeg da endt opp med å føle at jeg ikke strekker til på noen av områdene. Alt blir et punkt på timeplanen. Det verste er at de tingene jeg egentlig er glad i og ønsker å bruke tid på ender opp som noe jeg må få unnagjort på lik linje med støvsuging og arbeidsoppgaver. Det har gått så langt at jeg har satt av tid i kalenderen til å gjøre ingen ting. Har måttet takke nei til invitasjoner med unnskyldningen «Nei, jeg må være hjemme alene og gjøre ingen ting.» Hvor dust høres ikke det ut? Selvfølgelig får jeg dårlig samvittighet også. Jeg har egentlig ikke noe fasitsvar på dette. Dagens samfunn er lagt opp til at man skal være på og prestere hele tiden, på alle områder. Dette problemet har det blitt skrevet mye om, men det virker ikke som vi lærer. Jeg tror det likevel handler om aksept. Av og til rekker ikke tiden til, men det er greit. Det er lov å senke kravene man har til seg selv i hjemmet og på skole/jobb. Det er også lov å la være å dra på en fest eller middag når du rett og slett ikke orker. Ved å akseptere dette vil du finne en balanse og kanskje oppleve at du får mer overskudd. Men da må du først tørre å ta et steg tilbake. 

Kvinne som mediterer

Så er det dette med å akseptere seg selv. Hvordan skal vi få til det når vi ser andre bli hakket på? Du skal ikke være for tjukk, men heller ikke for tynn. Du skal ikke bruke for mye tid på utseende, men heller ikke for lite. Du skal ikke trene for mye, men ikke la være å trene. Du skal ikke skryte av deg selv, men heller ikke klage. Det er alltid noe å strekke seg etter. Alltid en diett, en som oppnår bedre resultater på jobb, steder vi vil reise, et rom som burde pusses opp. Hvordan skal man vite hvem man er hvis man hele tiden strekker seg etter å bli bedre? Jeg tror at ved å akseptere sine svakheter og styrker, sine begrensninger og potensiale, vil man finne ro og en evne til å akseptere andre. Empati handler ikke bare om å sette seg inn i andres situasjon for deres del, men til syvende og sist så vil du se deg selv på en annen måte. Du vil se hva du er for dem. Enten det er ører som lytter, hender som hjelper eller evner som inspirerer. Det er den fineste gaven du kan gi deg selv. Å akseptere deg selv og finne din plass blandt dine medmennesker.

Kvinne i chakrasana

Del gjerne dine tanker om dette i kommentarfeltet!

-Kristin