Det ordner seg. Jeg elsker den setningen. Jeg tror nesten at jeg vil kalle den mitt mantra. For det er det jeg sier til meg selv, når det stormer som verst, og det virker som alt bare rakner, eller jeg føler meg rådvill. Det kan faktisk hjelpe litt, når man klarer å tro på det. For nå sitter vi jo her, både du og jeg, med hver vår bagasje, og kanskje noen arr etter våre kamper. Men alle de valgene vi har tatt, de seirene vi har hatt, og ikke minst de feilene vi har lært (mer eller mindre) av, har gjort at vi har endt opp her vi er i dag. Det har gjort meg til meg, og deg til deg. Det tror jeg er greit å minne seg selv på innimellom. At fram til nå så har det alltid ordnet seg på en eller annen måte. Det betyr ikke at man bare kan lene seg tilbake og vente. Ofte må man ta i et tak, eller ta seg sammen, eller jobbe hardere. Jeg vil bare minne deg på at det du en gang har strevet med, rive deg i håret over, eller grått for, har du kommet deg gjennom. Så ha det i bakhodet, hvis det skulle bli en neste gang.
Og du? Hvis du trenger å høre det akkurat nå; Det ordner seg.
Den gamle bloggen min er slettet, men jeg kom over dette gamle innlegget og tenkte det kanskje ikke var så dumt å starte det nye året og den nye bloggen med litt refleksjon rundt aksept.
Hva assosierer du med ordet «aksept»? Er det et positivt eller negativt ladet ord? For meg kommer det nok an på sammenhenger. Å bli fortalt eller føle at man må akseptere noe kan høres negativt ut. At man må godta, innrette seg eller nøye seg. Men det er kraft i det å fullt ut akseptere noe. Man må akseptere de tingene som ikke kan endres. Uten det vil man ende opp med en uendelig kamp som man ikke kan vinne. Man må også akseptere seg selv. Hvordan skal man ellers finne lykke? Hvordan skal man ellers finne veien videre? Hvordan skal man ellers finne ro og styrke til å utøve omsorg for andre? For meg har nøkkelen til dette ligget i aksept. Aksepter deg selv, dine begrensninger, din kropp og ditt sinn. Det er mye lettere sagt enn gjort. Jeg har i alle fall følt på det å skulle strekke meg etter noe på alle områder i livet. På skole/jobb, sosialt, hjemme og på trening har jeg da endt opp med å føle at jeg ikke strekker til på noen av områdene. Alt blir et punkt på timeplanen. Det verste er at de tingene jeg egentlig er glad i og ønsker å bruke tid på ender opp som noe jeg må få unnagjort på lik linje med støvsuging og arbeidsoppgaver. Det har gått så langt at jeg har satt av tid i kalenderen til å gjøre ingen ting. Har måttet takke nei til invitasjoner med unnskyldningen «Nei, jeg må være hjemme alene og gjøre ingen ting.» Hvor dust høres ikke det ut? Selvfølgelig får jeg dårlig samvittighet også. Jeg har egentlig ikke noe fasitsvar på dette. Dagens samfunn er lagt opp til at man skal være på og prestere hele tiden, på alle områder. Dette problemet har det blitt skrevet mye om, men det virker ikke som vi lærer. Jeg tror det likevel handler om aksept. Av og til rekker ikke tiden til, men det er greit. Det er lov å senke kravene man har til seg selv i hjemmet og på skole/jobb. Det er også lov å la være å dra på en fest eller middag når du rett og slett ikke orker. Ved å akseptere dette vil du finne en balanse og kanskje oppleve at du får mer overskudd. Men da må du først tørre å ta et steg tilbake.
Så er det dette med å akseptere seg selv. Hvordan skal vi få til det når vi ser andre bli hakket på? Du skal ikke være for tjukk, men heller ikke for tynn. Du skal ikke bruke for mye tid på utseende, men heller ikke for lite. Du skal ikke trene for mye, men ikke la være å trene. Du skal ikke skryte av deg selv, men heller ikke klage. Det er alltid noe å strekke seg etter. Alltid en diett, en som oppnår bedre resultater på jobb, steder vi vil reise, et rom som burde pusses opp. Hvordan skal man vite hvem man er hvis man hele tiden strekker seg etter å bli bedre? Jeg tror at ved å akseptere sine svakheter og styrker, sine begrensninger og potensiale, vil man finne ro og en evne til å akseptere andre. Empati handler ikke bare om å sette seg inn i andres situasjon for deres del, men til syvende og sist så vil du se deg selv på en annen måte. Du vil se hva du er for dem. Enten det er ører som lytter, hender som hjelper eller evner som inspirerer. Det er den fineste gaven du kan gi deg selv. Å akseptere deg selv og finne din plass blandt dine medmennesker.
Del gjerne dine tanker om dette i kommentarfeltet!
