Ikke visste jeg…

Trening forlenger livet, sies det. Men det forlenger livet med ca. samme tid som man bruker på selve trening. Så da er det ikke så farlig da. Eller?

Trening påvirker jo mye mer. Avhengig av type påvirker det muskler (inkludert hjertet), ben og knokler blir sterkere og mindre porøse, humør, søvn, og kanskje mest interessant; hukommelsen. Alt dette et jo med å bidra til livskvalitet. Det er en god grunn til at det ikke finnes en pille man kan ta som gir like mange helseeffekter som trening. Det er rett og slett utrolig komplekst. 

Januar er ikke over enda, men statistisk sett er det allerede mange som er tilbake til vante rutiner etter en overivrig start på det nye året. Så da tenker jeg; hvis vi har alle disse helsegevinsten i bakhodet og ser for oss hvor fantastisk livet skal bli, kan det bli et ganske hardt slag i trynet når man skal presse inn nye treningsøkter og kanskje også spise sunnere eller mindre. For det er jo slitsomt. Særlig i starten. 

Forrige søndag var jeg på en ny gruppetime på 3T-Moholt, Calisthenics. Det var utrolig gøy, men en uvant måte å trene på. Men den fantastiske instruktøren, Trude, sa noe som jeg tror er veldig viktig å ha i bakhodet. De målene man gjerne har når man driver med Calisthenics tar det gjerne veldig lang tid å nå. Derfor er det viktig at det er veien dit som motiverer deg. At du har det gøy og finner glede i det du gjør underveis. Det tenker jeg er overførbart til ikke bare annen trening, men det meste livet bringer med seg. 

Så kanskje det kan være lurt å tenke i gjennom hvordan du kan bruke selve veien, og ikke målet i seg selv, som motivasjon? I tillegg til at det hele skal få plass inn i det livet du lever. 

Ikke visste jeg, at alle de dagene som kom og gikk var selve livet. 

-Kristin